Jeg hadde ikke forventet å bli gravid igjen så raskt. Det gikk mange år med forsøk og fertilitetsbehandlinger før jeg ble gravid med sønnen min, Hudson, og derfor antok jeg at det ville være på samme måte med vårt andre barn. Det kom derfor som et stort sjokk da jeg noen uker etter at jeg ble viseadministrerende direktør og medstifter av NeighborSchools, fant ut at jeg var gravid.
Det andre svangerskapet var veldig annerledes enn det første. Til tross for at jeg var sliten etter arbeidet med å få bedriften til å vokse og å løpe etter en uregjerlig smårolling overalt, var jeg mer avslappet, følte meg tryggere på valgene jeg tok og visste litt mer om hva jeg kunne forvente under og etter fødselen. Men alt dette endret seg da jeg kom i uke 37. Det ble da åpenbart at covid-19 utgjorde en alvorlig risiko for oss alle.
På noen få uker gikk svangerskapskontrollene fra å være en hyggelig stund jeg gledet meg til der jeg kunne høre barnets hjerte slå, til å stå alene på et venterom, nervøs og redd for å ta på noe, og svært bevisst på alle de tildekkede ansiktene. Den siste ultralyden, som ville være første sjansen vår til å se dette lille menneskets ansikt, siden det alltid var skjult ved tidligere undersøkelser, ble utført uten mannen min til stede. Sparketesten som ble tatt for å overvåke babyens hjerteslag da jeg hadde passert termindatoen, måtte jeg møte til helt alene.
Jeg ringte sykehuset nesten daglig for å få informasjon om endrede regler og prosedyrer. Ville jeg bli tvunget til å føde alene? Hvor lenge måtte vi være på sykehuset? Hvis vi fikk en gutt, ville det fortsatt være mulig å få han omskjært? Ville sønnen min eller andre familiemedlemmer kunne komme på besøk? Hvilke forholdsregler burde vi ta, og var det stor risiko for meg eller barnet? Om natten lå jeg våken og lurte på hva som ville skje, og jeg gikk gjennom de verste scenarioene.
Jeg sa til meg selv at jeg måtte være takknemlig fordi andre var langt mer påvirket av dette dødelige viruset enn det vi var, men jeg sørget i det stille over å gå glipp av alt jeg hadde gledet meg til for vår lille familie, og jeg stålsatte meg mot det som kunne komme.
Men da fødselen startet, ble min egen verden plutselig mye mindre, og covid-19 var det siste jeg tenkte på. Alt jeg klarte å tenke på var det lille mennesket som var klar for å komme ut i verden. Da riene begynte å bli hyppigere og mer intense, og jeg lurte på om det var på tide å dra til sykehuset eller om det fortsatt var for tidlig, gikk plutselig vannet, og vi visste at vi måtte skynde oss.
En sykepleier kontrollerte hvor fremskreden fødselen var, slik man gjør med alle vordende mødre, og lo mens hun tippet at barnet ville bli født innen en time. Da vi kom på fødestuen, heiet alle sykepleierne på meg, masserte ryggen min og hentet juice og småkaker til mannen min da de trodde han kanskje ville besvime. Fødselslegen forholdt seg helt rolig og hjalp meg gjennom en intens periode med de siste pressriene da barnets hjertefrekvens plutselig falt og de oppdaget at navlestrengen var viklet rundt barnets hals hele 3 ganger. Også da den lille lå på brystet mitt med blålig farge og uten pust, kom det medisinske teamet med oppmuntrende ord mens de masserte armer og bein og la på tepper for å varme opp dette lille mennesket, helt til de vakreste skrikene trengte gjennom luften. Alle klappet da det ble annonsert at vi hadde fått en ikke så liten gutt på 4200 g og 56 cm. Vi var i syvende himmel!
I løpet av de korte 30 timene på sykehuset var vi i en lykkeboble. Tenk at denne situasjonen som hadde fylt ukene mine med redsel og angst, nå ga meg de første ekte øyeblikkene med menneskelig kontakt, kjærlighet og ren glede siden pandemien startet.
Så selv om det kanskje ikke var akkurat slik jeg hadde sett det for meg (slik det gjerne er i morsrollen), vil jeg alltid huske Brooks' fødsel som et tegn på håp i en mørk og vanskelig tid.